Lempe ut de trange stier

ET KLOVNEGLIMT

Klovnen i ham
snubler i fargene
og mister nesen
der han gjøgler
omkring
på fjernkontroll
og scenen
er en tv
på skraphaugen

Sort/hvit
er latteren
og applausen
programmert
når sirkuset svever
i star wars univers
hvor robotene er
av kjøtt og blod
og døden er
et klovneglimt
i øyet

—-

ET ØYEGLIMTS SØVN

Idioten i ham går fra ett sted til det samme
der han snubler omkring i seg selv
og fotefølger sine egne avtrykk bak øynene
alltid er armene utstrakt lengsel
som ikke når frem til de korslagte ordene
han naglet i bønn til de andres gud
som de skapte av fri fantasi
og tolker i eget selvbilde

Tvetydig er sporene når natten ikke lenger
blir dag og månen ser det den vil se
han følger ikke døgnet som tid
med føttene plantet i jorden
og bena vokst til etterskudd
aldri er døden et annet sted enn i ham
når bevisstheten ikke er fødsel
men et øyeglimts søvn fra dødsriket

—-

LEMPE UT DE TRANGE STIER

Lempe ut de trange stier
og slippe dagens himmelsmil i gresset.

Forlate alle visne grener,
skjære av den råtne barken, det ensomme plagget
og klatre ned fra treets natt.

Jeg forlater mine trange hulrom,
de var ikke alene, men de glemte meg,

og de ble vasket av sin gråt.
Jeg øste av harde steiner, klagde,
men kunne ikke nå meg. Åpne, er du snill!

Bli her en stund, lengselens nye ansikt.
Kom mot meg og hør, en sprukken stemme;

Stien er åpen, og jeg venter ved neste tre!