Da jeg var ung

HØYT I DET BLÅ

Det knirker i døren.
En lampe skrus på.

Gardinene trekkes.
En blinkende ljå.

Gudene svarer.
Høyt i det blå.

Djevelen spør;
dagen derpå?

–

DA JEG VAR UNG

Da jeg var ung
dagdrømte jeg.

Store vyer, heltedåder.

I spissen for fanfarer sto jeg.
Og folk jublet og de sang.

Med et blunk
reddet jeg barna fra fattigdom.
Med et knips
stanset jeg alle verdens kriger.

Folk elsket meg.
Legenden. Og så en dag …
Døde jeg.

Folk gråt åpenlyst i gatene.
Omfavnet hverandre.

Millioner av mennesker
fulgte begravelsen.

Dyrene i skogen
hang med hodet.

Som jeg gjør nå.

Fordi jeg er blakk
og lister meg på tå
for skattefuten.

–

I PROMPELAND

I prompeland, i prompeland
promper folk så godt de kan
i ensomhet, på jobb, til fest
alle vil gjerne prompe best

I prompeland, i prompeland
promper folk så høyt de kan
av sorg, med glede, i protest
alle vil gjerne prompe mest

I prompeland, i prompeland
promper folk så langt de kan
fra nor til syd fra øst til vest
dør alle folk av prompepest

Å prompeland, å prompeland
ble prompet opp til ødeland
men som i alle bønner flest
finnes det en prompeprest

–

DET FÅR DAGENE TIL Å GÅ

Han er heldig som har en jobb, sier han.
Han står opp til samme tid hver dag.
Fakturerer, spiser lunsj, fakturerer.
Sliten. Gleder seg til å komme hjem.
Til samme tid. Gjøre de samme rutinene.
Spise middag, vaske opp, slappe av foran tv.
Han er heldig som har et hjem, sier han.
Forbereder morgendagen. Gå på jobb.
Gleder seg. Gjøre de samme rutinene.
Fakturerer, spiser lunsj, fakturerer.
Det får dagene til å gå, sier han.

–

DEN DAGEN (DEN DAGEN)

Tygd
og spyttet ut
spreller tunga,
gisper – jeg!
Et lite ord
som prøvde
å være en hval
i en gullfiskbolle
hvor verdenssorgen
eksisterte i en boble
av raserte
tsunamistrender
for å slippe
og høre
akkurat din pust
surkle rundt
i en pytt
av sjøsprøyt
og havsnød