Det ubøyelige døgn

DET UBØYELIGE DØGN

En tidlig morgen strekker seg langsomt ut
og gjesper trøtt

Den sier: God morgen herr uvane
vil din mugne kropp løfte natten ut av sengen
og slippe smilet inn i dagen
Jeg svarer: God morgen herr vane
vil ditt slitsomt presise tidsperspektiv
be dagen lukke igjen gliset
og la natten være i fred

En tidlig morgen klarner brått
og setter alle glugger på vidt gap

Den buldrer: Dagen er tiden for plikter
og fellesskap med likesinnede
Når dine gjøremål er avtjent vil natten
komme deg til gode med søvnig ettertanke
Jeg svarer: Rom ble bygd av slaver
og deres ettertanke var svarte dager
og netter som aldri kom
Søvnen er sjelens byggeplass
og min seng ble ikke reist på en dag

En litt senere morgen resignerer
og overlater den nye dagen til en tidlig formiddag

Den smisker: Solen er fjeset som kysser deg
på kinnet når de mørke skyene sprekker
og regnet ikke lenger pisker mot huden
I strevet vil belønningen bli din hyrde
Jeg svarer: Månen er fjeset som stryker
meg over pannen når drømmene våkner
og hverdagen har mareritt med åpne øyne
Stillheten er min hyrde når sauene slåss

Formiddagen strekker seg døsig ut i lange drag
og blir brutt av telefonen

Den raser: Punktlighet er linen du knyter
og samhold er akrobatene vi balanserer
Jeg svarer: Bavianer kløv på tvers av tankene
og da de falt ned var publikum gått hjem