Dikt om diktere

RUNE CHRISTIANSEN

En nattbordsfisk i sjelas skrot
synger sanger fra måneraketten.
Det er en følsom tid
i nattas bunnskrap
et eller annet sted i skumringen.
Skyene buldrer lummert
og kråkene roper sjøen hjem
hvor toget forlater havet
og motormelkeveien
er et skilpaddedøgn
unna.

—-

KRISTOFER UPPDAL
(1878-1961)

Kristofer Uppdal.
”Ein imot alle
og alle imot meg.”

Jeg leser deg:
Et ansikt. Er en herja sjel.

En arbeidsmann.
Er en rallar. Ambisjonene.

Er en skaperkraft.
En kunstner. Men forlatt.

Er en sinnssyk.
”Heimlaus-Guden.”
Av motvind. Og sorg.

Er av kjærlighet.
Til livet. Og diktet.

Er en dikter.
Kristofer Uppdal!

—-

DIKTER ARILD

Arild Nyquist 1937 – 2004

Du levde her
(her er så mange elefanter …
ugler og kråker
og kelnere) det
leser jeg!
Men så kom en sorgmunter
jul igjen
du ut av eventyrhagen
nok måtte gå.

Da la du ned
din eplehøst, så
ble det ingen
(fiske)dikter Arild Sofasliter igjen.

Da blir det (med havets eplefred)
hverken knokler, en tann
(løvetann og løve tenner)
eller et skilt
med dikterens fine navn.

Men et samlede dikt
med dikterens fine ånd:
dikter Arild Humørspreder!

—-

DET ER DEN SKYGGEN

Til Olav H. Hauge (1908-1994) etc. etc.

at det må skje
at kilder skal tørke -
at drømmen skal lukke seg
at hjertet skal lukke seg
at tiden skal lukke seg
at vinden har stilnet -
at mørket har åpnet seg,
at vi en midnattstime skal gå inn i et lys
vi ikke kommer tilbake fra